Love

For de av dere som er interessert så kan jeg fortelle litt mer om min egen rolle i Dyrebeskyttelsen Trondheim og Omegn. Det begynte med at jeg ble krisehjem. Det skjedde egentlig litt tilfeldig ved at ei søster av ei venninne av meg hadde vært krisehjem lenge og jeg bestemte meg for å prøve. Den første pusen jeg fikk var her bare noen få dager, men det var nok til at jeg ble hekta! Så fikk jeg en ny pus som var ganske syk - Veritas. Det var vel da morsinstinktet kikka inn og man fikk lyst til å beskytte det lille vesenet med alt man hadde. For å jobbe aktivt med dyrebeskyttelsen må man nok brenne for dyra. Det er frivillig arbeid, man får ingenting betalt, men for oss som gjør dette så får vi så mye mer en hva penger kan gi. Etter å ha vært krisehjem en stund fikk jeg lyst til å gjøre mer, delta mer, være mer involvert, og fikk forespørsel om å bli med mer aktivt. Jeg er nå med og har krisehjemstelefonen. Det er en morsom oppgave hvor vi som har krisehjemstelefonen jobber med å organisere dyrene i krisehjem. Syke dyr, kastrerte dyr og dyr som ikke trives på brakka må i krisehjem. Vi er så heldige at vi har så mange flotte mennesker som åpner sine hjem og passer på disse pusene, og tilbakemeldingen er utelukkende positiv. De aller fleste vil synes det er vanskelig å gi slipp på dyrene, noe jeg selv forstår veldig godt. Jeg gråt hver gang jeg måtte gi fra meg en katt.

Det å drive en organisasjon som dyrebeskyttelsen krever en sterk leder som vi i Trondheim er så utrolig heldig å ha. Hun er en jernkvinne som står på 200% og gir alt for dyrene. I tillegg til henne er det flere frivillige som jobber hver dag for å gi dyrene en verdig fremtid. Brakka skal stelles hver dag, dyrene skal til veterinær for kastrering, chipping og vaksine, de skal ha ordentlig mat som utgjør en betydelig del av budsjettet, så er det småting som medisiner, spesialfor, reisebur, vaskeartikler, sand +++ Men uansett hvor jævlig mye det er å gjøre, og man er aldri så sliten, så er det bare å stikke hodet inn på brakka og plutselig innser man hvorfor man gjør dette. All irritasjon og tretthet forsvinner, for der sitter det 15 små nydelige pelsdotter som roper etter nærhet. Bare du ser på dem begynner de å male og det eneste de vil er at du skal klø dem litt på den lille snuten. Uansett hvor skadet de er, uansett hvor syke de er, så betyr den lille kosen alt i verden for dem.

Vi trenger flere som har lyst til å hjelpe til. Dersom du er glad i dyr, så kan jeg LOVE deg at dette er noe som vil gi deg mer mening og glede i livet enn noe annet.